Helt siden jeg gikk på ungdomskolen har jeg blitt kalt "feit" av både familie og skolevenninner.
Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt "Det ser ut som du er gravid", og en gang var det en gutt på en fest som spurte "Gravide bør vel ikke drikke alkohol?"
Blir man fortalt noe gang på gang i løpet av livet, i hvertfall når det gjelder familie som er autoritere i barns liv, så tror man på det. Dette har virkelig ødelagt mitt selvbilde opp igjennom årene. En ting er å føle at man er tjukk, oppblåst og stygg. En annen ting er å mene det, at det kommer fra hjertet når man sier det om seg selv. For hvordan endrer man en mening?
Hvis du mener en farge/en ting er stygg, så er det ikke alltid så lett å bestemme seg for å mene noe annet.
Mine gode venninner er flinke til å oppmuntre meg og fortelle meg at de syns jeg er fin som jeg er. Det er jeg så takknemelig for, men samtidig klarer jeg ikke å ta det til meg. Vi har jo alle forskjellig smak, tenker jeg.
Kroppen min er ett veldig sårt punkt for meg, og jeg liker hverken å snakke om den eller vise meg frem for noen. Dette har igjen resultert i at jeg sliter med meg selv i sosiale sammenhenger og ofte blir veldig innesluttet.
Jeg har alltid sagt at jeg ikke skal tvinge mine kommende barn til å spise opp maten sin når de er mette (for det man lærer nå er at man aldri skal spise seg stappmett!), fortelle dem at de er feite eller har lagt på seg litt (hører jeg tvangsspising og spisevegring kalle?) og jeg skal i hvertfall ikke tolerere at andre familiemedlemer skal si det til dem.
Det er mye bedre å føre barna på rett sti ved å lage gode, sunne middager, forsyne dem med mindre porsjoner slik at de kan få mer om de ønsker, oppmuntre dem til å bli med på turer i skogen eller på aktiviteter som fotball og turn. Altså veilede og undervise, ikke "angripe" dem med stygge kommentarer.
Det jeg vil frem til er at dette er fortiden. Hvor lenge skal man leve og skylde på den? Uansett hvor mye man klandrer personer, så er det til syvende og sist opp til deg hva du vil gjøre med livet ditt og kroppen din. DITT ANSVAR.
Jeg har i hvertfall bestemt meg for at fortiden ikke skal få lov til å ødelegge meg noe mer, og vil nå fokusere på NÅ. Men det er ikke "bare bare" å endre det med et knips, for det er noe man faktisk må jobbe med den tiden det tar.
Vær fornøyd med deg selv, vi er alle vakre på hver vår måte.
Viser innlegg med etiketten Meg. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten Meg. Vis alle innlegg
lørdag 2. juni 2012
onsdag 30. mai 2012
Her er jeg
Jeg er en jente på 24 år bosatt i Vestfold, med min samboer.
I flere år har jeg slitt med dårlig selvbilde og selvtillitt pga kroppen min, men allikevel har jeg ikke fått meg til å gjøre noe med det. Ikke misforstå, jeg har trent og prøvd.. men ikke godt nok, jeg har gitt opp fort og gapt over for mye på en gang.
Nå har jeg bestemt meg for å få en sunnere livsstil, og dermed håper jeg på å gå ned 20 kg. Ved å være for opphengt i å "gå ned i vekt" tror jeg man gjør mer skade enn godt, for det første kan man bli sykelig opptatt av vekta og for det andre gir man opp fortere. Jojo-slanking er ikke den beste behandlingen av kroppen.
Derfor: FÅ EN SUNNERE LIVSSTIL JEG ØNSKER OG KAN Å LEVE MED LIVET UT.
Det er tungt for meg å legge ut bilde av kroppen min, jeg vil jo såvidt se på den selv.
So here I am, this is me..
Kroppen min, per dags dato.
Noen personer er større enn meg, andre er mindre. SÅ jeg vil understreke at vi er forskjellige alle sammen, man er nødvendigvis ikke en dårlig person selvom. Jeg vet at midjefettet er det farligste fettet man har på kroppen (noe jeg har mye av), og kan gi sykdommer som feks diabetes. Min BMI er langt over det som er mest hensiktsmessig, og derfor ønsker jeg å gjøre noe med kroppen min.
Jeg vil også legge til at 20 kg er ett symbolsk nummer for meg. Regner med at de fleste kjenner til begrepet "muskler veier mer enn fett"? Vel, det er i hvertfall sant. Og derfor er jeg ikke opptatt av å gå på vekten hver dag/uke for å se om jeg har gått ned litt. For faktum er at om man trener musklene, så vil man faktisk gå opp en del i vekt i begynnelsen, deretter går man nedover igjen.
Derfor har jeg i flere år vært opptatt av cm i stedet, her ser man større endringer og man merker at buksene fra ungdomskolen passer igjen - som igjen gir mer motivasjon til å fortsette.
Abonner på:
Innlegg (Atom)
